Skiftende referanseramme

Som det også stod på ndla's sider har jeg alltid tenkt over hvorfor nordmenn stadig setter seg for seg selv på bussen. Er dette fordi vi er kalde og utilnærmelige, eller kanskje fordi vi ikke er interessert i å snakke med folk vi ikke kjenner? Svaret på dette vet ikke jeg.

Jeg husker en gang da jeg satt meg på bussen. Den var ikke full, men jeg var heller ikke alene. Jeg satt meg ned nærmest utgangen slik at det var lett å komme seg av. Etter å ha kjørt i 5 minutter, kommer det en litt eldre dame på bussen og setter seg ved siden av meg. Jeg smiler og gjør plass til henne. Bussen hadde fortsatt mange ledige seter, så jeg må innrømme at jeg lurte litt på hvorfor hun skulle sitte ved siden av meg. Etter hvert som bussen begynte å gå, begynte også munnen til denne damen å skravle. Hun pratet og hun pratet, og det sluttet faktisk ikke før jeg skulle av bussen igjen.

Denne situasjonen fikk meg til å tenke. Hvorfor gjør ikke vi alle dette? Det er jo mye koseligere å sitte sammen med noen andre, enn å sitte alene. Det skal også sies at denne damen hadde utenlands opprinnelse, og at det var helt uvanlig og nesten også utenkelig å sette seg for seg selv på bussen, når det var ledig plass ved siden av en annen.

Et land hvor alle er like velkomne

Etter å ha sett debatten med Christian Tybring-Gjedde og lest kronikken av Shazia Sarwar vil jeg si at disse har endel til felles. I kronikken snakker Shazia om hvordan hun som person føler seg norsk, men ikke får lov til å kalle seg norsk fordi hun har mer pigmenter i huden enn andre etnisk norske. Christian Tybring-Gjedde kommer med mange sterke argumenter for hva som må til for at innvandringspolitikken i Norge skal bli bedre. Blant annet mener han at Norge må kutte ned på antall innvandrere som kommer til landet hvert år. Både Ap politikeren Jan Bøler og Audun Lysbakken fra SV er sterkt uenige med Tybring-Gjedde. De mener at Norge burde tilrettelegge bedre for innvandrere slik at de får den muligheten de trenger for lære seg norsk. I barnehager i dag finnes det en språklærer som lærer barn med minoritets bakgrunn språket. Dette blir sett på som et veldig bra tiltak for å nå målet.

I debatten tok de også opp at hvor i landet du bor, kan være en viktig faktor for dine holdninger. Bor du på Oslo-vest med barn i en klasse hvor det bare går en elev med minoritetsbakgrunn, kan du ikke snakke for de fra f.eks Oslo-øst hvor 80% av klassen kommer fra et annet land eller har familie derfra. At elever blir satt i klasser etter etnisitet synes jeg er helt feil. Vi lever i et land hvor vi hvert år tar inn mange tusen innvandrere, så før eller siden vil du oppleve situasjoner hvor du omgås mennesker med en annen etnisitet enn deg. Dette tror jeg er sunt for både voksne og barn. Du vil da lære om blant annet andres tradisjoner og kulturer. Så å gå utifra at et barn med minoritetsbakgrunn har vanskeligere for å lære og å snakke norsk enn en etnisk norsk elev, bare fordi eleven selv har tilknytning til et annet land, vil være helt på jordet. Vi lever i 2010 og ikke i 1930, og her er vi åpne for nye ting og mennesker. Isteden for å se på det som en byrde, bør vi derimot se på det som en ære. Norge bør være et land hvor alle føler seg like velkomne og like hjemme.

Hva er norsk?

Etter å ha lest Shazia Sarwar's artikkel Nøkkelen til det norske sitter jeg igjen med mange tanker. Jeg skjønner veldig godt at Shazia reagerte som hun gjorde. Selvfølgelig er det viktig at skolen tilrettelegger grupper hvor minoritetsspråklige barn har mulighet til å lære norsk og hvor de har tilgang på den hjelpen de trenger. Men at barna på disse gruppene blir valgt etter hudfarge og nasjonalitet synes jeg er helt feil. Om målet for gruppene er å lære barna norsk, er det ikke da både bortkastet tid og energi å plasserer barn som allerede mestrer språket like godt som andre etnisk norske barn, i denne gruppen? For folk som nylig har flyttet til Norge og synes det er vanskelig å lære seg språket, er jo dette et kjempe tilbud. Men la da plassen være til nettopp disse menneskene, og ikke andre norske statsborgere som snakker norsk feilfritt. Jeg mener at hvis du er født og oppvokst i Norge, uavhengig av hvor foreldrene dine er fra, og snakker norsk flytende, kan du kalle deg like norsk som alle andre etnisk norske statsborgere. Dette kan ikke hudfargen din forandre.

Definisjon av kultur

Jeg vil si at kultur er noe som vi mennesker skaper, og som hele tiden er i endring. Det finnes over 150 forskjellige definisjoner på av kultur er, noe som vil si at kultur er ganske mye forskjellig. Språk, handlemåter, vaner, tradisjoner, normer, regler, klær, musikk og underholdning er alle undergrupper til begrepet kultur. I et land er det opptil flere forskjellige kulturer. Mange vil vel kanskje si at kultur er et kjennemerke for forskjellige folkegrupper og nasjoner, og det er riktig, men det finnes også mange mindre grupper, subkulturer, i et samfunn. Disse gruppene skiller seg fra resten av samfunnet gjennom for eksempel andre normer og symboler som resten av samfunnet ikke har noen tilhørighet til.

Hvert samfunn har en kultur. Dette tar tid, og skjer ved at mennesker begynner å oppføre seg annerledes. Etter hvert begynner flere folk i samfunnet å gjøre det samme, spise det samme og kle seg likt. Tradisjoner og regler blir innført og en det dannes etter hvert en ny kultur.

Kulturen ligger tradisjonelt i et folkeslag, men endres hele tiden av menneskene. I dag er vi veldig på det at vi skal se på kultur som et beskrivende fenomen uten fordommer og hvor ikke setter mennesker i bås på grunn av for eksempel utseende, musikksmak, oppførsel osv. Vi skal ikke rangere mennesker etter hvor gode og slemme de er, men heller forsøke å beskrive hva vi ser, oppførsel og hva vi føler.

Kulturer

Ordet kultur betyr å dyrke eller å bearbeide, og vi er alle en del av en kultur. Kultur er noe vi mennesker skaper. Folk finner kulturer utifra interesser, språk, religion e.l. og mennesker søker da etter grupper som de kan identifisere seg med. En kultur kan forandres ettersom det kommer nye meninger og måter og gjøre ting på. Ved at mennesker gjør noe sammen danner de et fellesskap. Dette fellesskapet er med på å forandre kulturen ved å gjøre noe sammen og endre den til slik de vil ha den.

En normativ kulturforståelse forutsetter at alle innenfor samme kultur har en felles målestokk, for eksempel når det kommer til menneskelig vekst. Opplysningstiden hadde en verdiskala hvor det var mulig å skille mellom godt og dårlig. Med en normativ kulturforståelse aksepteres og forstås det at det er ulike oppfatninger av situasjoner.

Med en deskriptive kulturforståelse ser de bort i fra dette og nøyer seg med å beskrive det de ser og det som faktisk finnes. Dette avhenger ikke av om de liker det eller ikke. Deskriptive kulturforståelse sier at en skal ikke rangere etter hva som er bra eller dårlig. Alt dette er noe vi mennesker har frembrakt gjennom ferdigheter og aktiviteter.

Ulik kommunikasjonssituasjon

For noen år siden var jeg med min iranske venninne og hennes familie på en fest sammen med andre iranere. Dette var en fest de pleide å ha minst en gang i måneden hvor det var rundt 30 iranere som møttes. Den første gangen jeg var med merket jeg fort at de hadde en annen kultur enn det jeg var vant til. Her spiste de iransk mat, hadde lodd uttrekning og ikke minst danset til langt på natt. I motsetning til hva jeg var vant til fikk barna være med på festen til den var slutt. Jeg som alle andre var med og danset, og etter hvert begynte det og danne seg en står ring på dansegulvet. Inni denne ringen stod det en og en og danset mens folkene rundt klappet og skrek. Etter hvert merket jeg at jeg ble dyttet inn i ringen og da forventet alle de rundt at jeg skulle danse. Dette var tydeligvis en tradisjon de hadde lenge, og for ikke å virke frekk begynte jeg å danse. For meg var dette en ganske pinlig situasjon, og jeg tror at folk merket at jeg følte meg litt utilpass.