Skiftende referanseramme

Som det også stod på ndla's sider har jeg alltid tenkt over hvorfor nordmenn stadig setter seg for seg selv på bussen. Er dette fordi vi er kalde og utilnærmelige, eller kanskje fordi vi ikke er interessert i å snakke med folk vi ikke kjenner? Svaret på dette vet ikke jeg.

Jeg husker en gang da jeg satt meg på bussen. Den var ikke full, men jeg var heller ikke alene. Jeg satt meg ned nærmest utgangen slik at det var lett å komme seg av. Etter å ha kjørt i 5 minutter, kommer det en litt eldre dame på bussen og setter seg ved siden av meg. Jeg smiler og gjør plass til henne. Bussen hadde fortsatt mange ledige seter, så jeg må innrømme at jeg lurte litt på hvorfor hun skulle sitte ved siden av meg. Etter hvert som bussen begynte å gå, begynte også munnen til denne damen å skravle. Hun pratet og hun pratet, og det sluttet faktisk ikke før jeg skulle av bussen igjen.

Denne situasjonen fikk meg til å tenke. Hvorfor gjør ikke vi alle dette? Det er jo mye koseligere å sitte sammen med noen andre, enn å sitte alene. Det skal også sies at denne damen hadde utenlands opprinnelse, og at det var helt uvanlig og nesten også utenkelig å sette seg for seg selv på bussen, når det var ledig plass ved siden av en annen.