Etter å ha sett debatten med Christian Tybring-Gjedde og lest kronikken av Shazia Sarwar vil jeg si at disse har endel til felles. I kronikken snakker Shazia om hvordan hun som person føler seg norsk, men ikke får lov til å kalle seg norsk fordi hun har mer pigmenter i huden enn andre etnisk norske. Christian Tybring-Gjedde kommer med mange sterke argumenter for hva som må til for at innvandringspolitikken i Norge skal bli bedre. Blant annet mener han at Norge må kutte ned på antall innvandrere som kommer til landet hvert år. Både Ap politikeren Jan Bøler og Audun Lysbakken fra SV er sterkt uenige med Tybring-Gjedde. De mener at Norge burde tilrettelegge bedre for innvandrere slik at de får den muligheten de trenger for lære seg norsk. I barnehager i dag finnes det en språklærer som lærer barn med minoritets bakgrunn språket. Dette blir sett på som et veldig bra tiltak for å nå målet.
I debatten tok de også opp at hvor i landet du bor, kan være en viktig faktor for dine holdninger. Bor du på Oslo-vest med barn i en klasse hvor det bare går en elev med minoritetsbakgrunn, kan du ikke snakke for de fra f.eks Oslo-øst hvor 80% av klassen kommer fra et annet land eller har familie derfra. At elever blir satt i klasser etter etnisitet synes jeg er helt feil. Vi lever i et land hvor vi hvert år tar inn mange tusen innvandrere, så før eller siden vil du oppleve situasjoner hvor du omgås mennesker med en annen etnisitet enn deg. Dette tror jeg er sunt for både voksne og barn. Du vil da lære om blant annet andres tradisjoner og kulturer. Så å gå utifra at et barn med minoritetsbakgrunn har vanskeligere for å lære og å snakke norsk enn en etnisk norsk elev, bare fordi eleven selv har tilknytning til et annet land, vil være helt på jordet. Vi lever i 2010 og ikke i 1930, og her er vi åpne for nye ting og mennesker. Isteden for å se på det som en byrde, bør vi derimot se på det som en ære. Norge bør være et land hvor alle føler seg like velkomne og like hjemme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar