Ikke-verbal kommunikasjon er den kommunikasjonen vi til daglig bruker utenom den verbale
kommunikasjonen. Den oppstår i situasjoner
hvor mennesker møtes ansikt til ansikt. Med dette mener vi kommunikasjon som kroppsspråk, øyne og blikk, ansiktsuttrykk, håndbevegelser, kroppsstillinger og positurer.
Ikke-Verbal kommunikasjon skjer hele tiden, men den trenger ikke alltid være bevisst. Rødming og visse tegn/bevegelser du gjør når du f.eks lyver har du ikke alltid kontroll over. Det er også veldig vanlig å bruke flere ikke-verbal funksjoner samtidig, f.eks rygge unna personen du snakker med samtidig som du himler med øynene.
Det skal også sies at ikke-verbal kommunikasjon IKKE er internasjonalt. Det kreves felles kulturelle koder for å kunne tolke og lese den andres kroppsspråk og signaler.
Vi nordmenn er for eksempel lært opp til å se personen du snakker med i øynene, mens japanske barn har lært at det er frekt å se andre mennesker i øynene. Hadde en japaner og en nordmann da snakket sammen ville begge ha tolket den andre personen som uhøflig. Dette gjør at en må vite om den ikke-verbale for å se den.
Ikke-verbal kommunikasjon trenger ikke nødvendigvis å være kroppsspråk o.l. Noe vi sanser, som matte, arkitektur, skjønnlitteratur og musikk er også ikke-verbal kommunikasjon.
